12. SETT:

Jazz og litteratur

Mange forfattere er interessert i jazz, og mange skriver om jazz og jazzmusikere også. Både Hans Børli og Harald Sverdrup har fine dikt om Louis Armstrong. Jan Erik Vold har både skrevet om jazz og opptrådt med jazzmusikere. Ketil Bjørnstad har skrevet ei hel bok (ganske tynn, riktignok, men likevel…) om «Belonging», den velkjente plata med Keith Jarrett og Jan Garbarek. Og det er mange flere.

Her skal vi se nærmere på Olav Angell (1932 – 2018.) Han var født i Trondheim, men skulle etter hvert bli en sentral figur både i det litterære miljøet og i jazzmiljøet i Oslo. Han var president i Norsk Jazzforbund, redaktør for diverse jazzblader og en flittig jazzkåsør i NRK.

I 1975 var han redaktør for boka «Jazz i Norge» sammen med Einar Økland og Jan Erik Vold. I 1968 publiserte han i tidsskriftet Profil noen jazztekster som det virkelig swinger av. Her beskriver han egne opplevelser fra jazzmiljøet i Oslo i 1950-åra. Disse tekstene ble seinere en del av boka «Dig»(1970).

Her skriver han om sin første jazzkonsert – på Bislett stadion av alle steder, i kjølig aprilvær. «Pianisten Dick Hyman måtte varme fingrene med fyrstikker før han våget seg bort i tangentene». Han er opprørt etter en konsert med Billie Holiday. Hun «var så børsten at hun måtte bruke mikrofonen som krykke… og var bare et ekko, en forvrengning av storheten på dødsskivene fra før krigen med Teddy Wilson og Lester Young». «Vi forbannet det samfunnet som hadde tatt livet av henne».                                                                                                      

Kostelig er skildringa av en busstur til Arvika for å kjøpe jazzplater. I Oslo var det «nesten bare Book Jensen-plater å oppdrive». «Bussen var full av husmødre fra Kampen og Briskeby som skulle kjøpe ananas og se Tatt av vinden med Clark Gable, men vi styrtet rett bort til Hagströms skivaffär». Og så begynte raidet. «Et årsbudsjett for en mindre landkommune gikk med på en time og Hagström fikk råd med ny Volvo, dammsugare, tvättmaskin og landstuga den høsten». «Vi satt i baksetet under et berg ananasbokser og nøtteposer og tviholdt på dyrgripene og sang saksekoret fra Four Brothers med Renat fra Systembolaget mens sjåføren fikk sammenbrudd og holdt på å kjøre utfor riksvägen».

I desember 1959 var den store saksofonisten Stan Getz i Oslo. Olav Angell var satt til å passe på Getz, så han ikke pådro seg forkjølelse i førjulsslapset, at han var på rett sted til rett tid osv. 

Da de en time før konserten ankommer universitetets Aula, er Angell fullstendig utkjørt og setter seg på bakerste benk. Getz finner fram saxen: «Foroverbøyd med smale lepper om munnstykket, trykker inn ventilene i hurtig tempo, fukter leppene, slipper forsiktig luft inn i instrumentet for å varme metallet, justerer skruen i flisa».  

«Men så kommer den, først lavt, forsiktig, listende, så stiger den og utvider seg. Den guddommelige tonen fyller rommet. Stan stiger ned trinnene med langsomme føtter, kommer ut på gulvet, langsomt, gjør en pause mellom stegene, fortsetter ned midtgangen, rett imot meg med instrumentet løftet og «It might as well be spring» ut av åpningen, en ballade som får trettheten til å fordampe. The Sound, Sølvtonen, lange sammenhengende klangsekvenser, blomsterduft og honning, vårluft og bris fra en fjern fjellbekk. Først etterpå merket jeg tårene».

.

.