13. SETT:

Et årshjul med jazz

De aller fleste med ørlite interesse for musikk, forbinder noe med «De fire årstider» av Antonio Vivaldi (1678 -1741). Dette er et av den klassiske musikkens virkelig ikoniske verk som stadig opplever ny interesse og tilbakevendende renessanser.

Det er slett ikke uvanlig at musikkskapere – innafor forskjellige sjangre – lar seg inspirere av årstidene, kanskje særlig av vår og sommer, men også høsten med sin melankoli har fått mange til å gripe til komponistpennen. Dette gjelder selvfølgelig også for musikere og komponister med hjemstavn i jazzen. Basert på noen av jazzens standardlåter – og litt annet –  tar vi nå derfor en platereise gjennom året, fra mørke og kalde vinterdager, via den håpefulle våren, den fullmodne sommeren og de mangfoldige høstmånedene til en ny vinter.

Den som vil foreta en hurtigreise, kan sette på Lina Nybergs «Anniverse».  Den består av 12 spor som alle har navn etter månedene: Januari, The February March, April in Paris osv. Lina Nyberg er en av Nordens fineste jazzvokalister, og hun har selvfølgelig også vært på Kongsberg.

Men vi andre går noe saktere fram. Der vi sitter inne i januarmørket, mens kuldegradene knaker i husveggene og vintervinden gviner om hushjørnene, kan det passe å hente fram låta Stormy Weather – helst den som Charles Mingus spilte inn for Candidselskapet i 1960. Tenk dere Eric Dolphy i frisk mannjevning med de ulende vinterstormene! Stormy Weather ble skrevet av den velkjente komponisten Harold Arlen i 1933, og med tekst av Ted Koehler ble innspillingen med Ethel Waters og The Dorsey Brothers’ Orchestra umiddelbart en hit.

Men litt utpå vinteren, med høye og lyse dager, setter vi på Winter Wonderland. Den ble skrevet i 1934 av Felix Bernard og Richard Bernhard Smith (tekst). Den oppfattes av mange som en julesang og dukker ofte opp på «juleplater». Det fins veldig mange innspillinger av denne sangen, f.eks. har både Ella Fitzgerald og Ringo Starr(!) tatt den med på sine juleplater. Men vi skal lytte til to av jazzens store poeter, Chet Baker og Stan Getz i et opptak gjort på The Tiffany Club i Los Angeles i 1954. Vi kan bare slå fast at de lever opp til sitt rykte som melodiske og swingende lyrikere.

Nå må vi stoppe opp ved den norske trioen Vinterhagen. Den består av Liv Andrea Hauge (piano), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og Andreas Skår Winther (trommer). I 2024 kom de med den utsøkte vinylen Veksthuset. Her kan vi glede oss over låter som God natt, frostnatt og Din indre sommer. Denne trioen – og denne plata – er virkelig oppmuntrende og stimulerende for alle som lytter.

Men når våren kommer, kan ikke Stan Getz dy seg, men gir likeså godt ut et helt album som heter Spring is Here! I telepatisk samspill med pianisten Lou Levy (og noen til) presenterer Getz sju mesterverk som ender med Spring is here! Opptaket er gjort en lun mai-kveld i 1981 på klubben Keystone Korner i San Fransisco.

Når vi er inne på låter som vi forbinder med våren, kommer vi selvfølgelig ikke utenom den enormt populære og mye spilte April in Paris! Hør gjerne på hva Elle Fitzgerald og Sarah Vaughan gjør med denne sangen, men aller helst vil jeg lytte når Count Basies store band setter i gang! Gjerne utgaven fra 1955. Makan! En swing og presisjon ingen overgår.

Men det er en ugjerning å forlate april måned uten å nevne I remember April med kvintetten til Clifford Brown og Max Roach. Rundt midten av 1950-tallet hadde de to en kvintett som spilte noe av den fineste jazzen verden har hørt. Vinteren 1956 spilte de inn plata Clifford Brown and Max Roach at Basin Street. Blant mange fine låter finner vi også I remember April. Clifford Brown, med en helt spesiell fylde og varme i hornet, spiller med en frapperende letthet og eleganse, og han har tilsynelatende ingen tekniske begrensninger, så hans svært melodiske improvisasjoner flyr elegant over det rytmiske bakteppet. Og det swinger av han. Veldig! Max Roach er, helt fortjent, plassert som en av jazzens mest betydningsfulle trommiser. Dessverre døde Clifford Brown i en bilulykke noen få måneder etter at dette opptaket ble gjort, like før han fylte 26.

Så er det sommer! Og da får mange av oss assosiasjoner til George Gershwins utrulige komposisjon Summertime. Den er en del av operaen Porgy and Bess, som hadde premiere 10. oktober 1935 med tekster av Ira Gershwin og DuBose Heyward. Gershwin kalte verket en folk opera både med tanke på miljøet den foregår i og på musikken, som i stor grad baserer seg på folkemusikalske idiomer. Veldig mange av sangene fra dette verket har blitt spilt av jazzmusikere, sanger som It Ain’t Necessarily So, Bess You Is My Woman Now, There’s A Boat That’s Leaving Soon For New York, ja alle sangene er mye spilt. Men den mest populære og mest kjente er nok Summertime. For meg er innspillingen Miles Davis gjorde med orkestret til Gil Evans og i hans arrangement, omtrent det ultimate jeg kan tenke meg av musikk. Den er så smekkfull av følelser og har et emosjonelt mangfold som det er helt fåfengt å beskrive med ord. Forresten – hele plata er et mesterverk, ikke bare Summertime.

Men her må flere musikere nevnes. Ella Fitzgerald og Louis Armstrong har spilt inn en glimrende versjon av Porgy and Bess – med Russell Garcias orkester. – Jeg har også et hjerte for innspillingen New Orleans-veteranen Sidney Bechet  gjorde av Summertime i 1939. På sopransax.

Vi beveger oss inn i høstmånedene, og da bør vi stoppe opp litt og lytte til Sarah Vaughan når hun synger September Song med Clifford Brown på trompet. Utsøkt! – Vi må også dvele litt ved det som skulle bli gjennombruddet til Stan Getz. Han var medlem av Woody Herman’s Second Herd, og i 1948 spilte bandet inn Early Autumn. Den tjueenårige Getz hadde en åttetakters solo, og det sies at han ble spontant berømt på grunn av denne soloen.

– Men den vi alle tenker på som sjølve HØSTSANGEN, det er jo Autumn Leaves.  Den er opprinnelig en fransk sang, Les Feuilles Mortes (‘De døde blader’). Teksten er skrevet av Jaques Prévert og musikken er komponert av Joseph Kosma. Den engelske teksten er skrevet av Johnny Mercer, og det er den engelske teksten som er innspilt av over tusen vokalister, pluss alle ikke-vokale versjoner. Den har virkelig blitt en av jazzens mest kjente standardlåter. Når vi skal anbefale utgaver av Autumn Leaves, kommer vi ikke utenom Miles Davis. Han hadde denne sangen på repertoaret i mange år. Derfor fins den på en rekke konsert- og klubbopptak. Jeg velger den han gjorde på jazzfestivalen i Antibes i juli 1963. Han holdt da på å etablere det som seinere har blitt kalt hans «second great quintet». Saksofonisten George Coleman skulle snart erstattes av Wayne Shorter, men Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams var allerede om bord. Tony Williams er 17 år på dette opptaket! (Den «første store kvintetten» var selvfølgelig den med John Coltrane på 1950-tallet). Denne versjonen er av det utrulige slaget! Miles spiller med en improvisasjonsfantasi og en energi som knapt har blitt overgått av noen andre. Hele bandet er i toppform, og når vi hører på Tony Williams, forstår vi hvorfor han kom til å inspirere minst én generasjon trommeslagere.

Alle de store vokaldivaene – fra Ella Fitzgerald og bortover – har hatt Autumn Leaves på repertoaret. Men jeg har lyst til å minne om en vokalist som kanskje er glømt av de fleste: Eva Cassidy. Hun døde i 1996 bare 33 år gammel. Blant hennes sparsommelige utgivelser finner vi også et opptak gjort på klubben Blues Alley i Washington i januar 1996, noen måneder før hun døde. Hun var en særdeles uttrykksfull og personlig vokalist, som tydelig skilte seg ut bant de hundrevis av andre som har gjort Autumn Leaves.

Den som vil høre Autumn Leaves på originalspråket, på fransk, kan skaffe seg plata J’ai deux amours med Dee Dee Bridgewater.

Og så kan vi jo nevne til slutt i dette avsnittet at Autumn Leaves var signaturmelodien til Ben Webster mot slutten av hans karriere.

Vi nærmer oss vinteren, og da velger jeg å trekke fram et helt album: Winter Poem, av og med Radka Toneff. Hun er en av de største personlighetene vi har hatt i norsk musikkliv. Dessverre døde hun bare 30 år gammel. Dette er hennes første egne plate, og hun er omgitt av de beste jazzmusikerne som kunne oppdrives: Arild Andersen, Jon Christensen, Jon Eberson, Lars Jansson og Knut Riisnæs. Her kommer hennes innlevelsesfylte tolkninger helt til sin rett, og hun har valgt så flotte låter, som A Child Is Born av Thad Jones, Ballad of the Sad Young Men av Fran Landesman og – ikke minst! – den korte Winter poem der Radka sjøl har skrevet musikken til Nikki Giovannis tekst.

Denne plata var begynnelsen på en kort og innholdsrik karriere. Den fikk Spellemannsprisen for 1977. Noen ganger føles det som vi lever i en rettferdig verden.

Diskografi:

Årstalla angir innspillingsår. De fleste av disse er å få i nyutgitte utgaver.

Lina Nyberg: Anniverse. (Hoob, 2022)

Charles Mingus: Mingus (Candid 1960)

Chet Baker & Stan Getz: West Coast Live. (Pacific Jazz 1954)

Vinterhagen: Veksthuset (Jazzland 2024)

Stan Getz: Spring is Here (Concord 1981)

Count Basie: April in Paris. (Verve 1955)

Clifford Brown & Max Roach at Basin Street (EmArcy 1956)

Miles Davis: Porgy and Bess. Orchestra under the direction of Gil Evans. (CBS 1958)

Ella Fitzgerald & Louis Armstrong: Porgy & Bess. (Verve 1958)

Sidney Bechet: Sidney Bechet Jazz Classics, vol.1. (Blue Note 1939)

Sarah Vaughan: Featuring Clifford Brown. (EmArcy 1954)

Woody Herman: Early Autumn. (Capitol  1948)

Miles Davis: In Europe (CBS 1963. Nylig gjenutgitt i en boks med ytterligere stoff fra Europa i denne perioden)

Eva Cassidy: At Blues Alley. (Blix Records 1996)

Dee Dee Bridgewater: J’ai deux amours (Universal Music 2004)

Ben Webster: There’s No Greater Love (Black Lion 1965)

Radka Toneff: Winter Poem (Zarepta 1977)