6. SETT:
Julemusikk
Desember er her, julemåneden som for mange er tida for hyggelig og meningsfullt samvær med familie og venner, men som også er høysesong for sentimentalitet og selektiv nostalgi – i selsom blanding med en etter hvert temmelig uspiselig kommersialisme.
høysesong for sentimentalitet og selektiv nostalgi – i selsom blanding med en etter hvert temmelig uspiselig kommersialisme
Dette preger selvfølgelig også mye av den såkalte ”julemusikken”. Årlig kommer det plater og det spilles konserter som er passe glatte og salgbare. Heldigvis fins det unntak der julemusikkarven presenteres med både ærlighet og innlevelse.
Heldigvis fins det unntak der julemusikkarven presenteres med både ærlighet og innlevelse
Også jazzmusikere spiller julemusikk, og her til lands har vi flere fine eksempler på julejazz. Musikere som Gunnar Halle / Espen Eriksen, Trygve Seim / Andreas Utnem, Mathias Eick og Tore Johansen har alle lagd flotte plater med julemusikk. Bjørn Alterhaug har skrevet en fin The Christmas Song for Children of Thelonius Monk. Jeg har lyst til å nevne Jul på sunnmørsk spesielt. Der utfolder den flotte vokalisten Siril Malmedal Hauge seg i spissen for en rekke musikere fra Sunnmøre. Tekstene er på sunnmørsk og det er mange imponerende oversettelser, f.eks. blir White Christmas til Eg håpe ho blir kvit i år. Den mest populære – i hvert fall mest solgte! – jazzjuleplata er nok Bugge Wesseltofts It’s snowing on my piano.
Men den opplagt mest rituelle handling en hardcore jazzfan kan foreta seg for å markere at jula er her, er – sånn litt utpå julaften – å hente fram Charlie Parkers utgave av White Christmas. 1. juledag 1948 hadde Parker spillejobb på Café Royal Roost i New York. Musikken ble direktesendt på radio, og har seinere kommet ut i en rekke mer eller mindre lovlige utgaver.
Men også andre store jazzmusikere har spilt julelåter. Dexter Gordon har en strålende utgave av The Christmas Song på plata ”The Panther”.(1970). ( Men ligg for all del unna Have Yourself a Merry Little Christmas fra 1980!. Her er Dexter enten sørpe full eller i akutt pengenød. Sannsynligvis begge deler.). Noen vil sikkert ha mest sans for Gin for Christmas som Lionel Hampton spilte inn i 1939. (Den som kjenner litt til Ben Websters livsførsel, vil finne det helt naturlig at han er med på dette opptaket…)
Noen vil sikkert ha mest sans for «Gin for Christmas»
Men den beste musikken man kan spille i desember – som i alle andre måneder! – har selvfølgelig ingen verdens ting å gjøre med jula, men er høypotent jazzmusikk med temperatur og temperament, med fantasi, swing og uimotståelig energi. Derfor har jeg valgt som årets juleplate en av jazzhistorias mest kjente utgivelser. Den ble spilt inn den 15. mai 1953. Den første utgaven hette Jazz at Massey Hall; seinere har den også blitt utgitt som Quintet of the Year, og på flere utgaver er plateomslaget forsynt med tillegget The Greatest Jazz Concert Ever.
Den lokale jazzklubben i Toronto i Canada The New Jazz Society ønska å føre sammen igjen to av be-boppens skapere, Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Etter deres sensasjonelle og nyskapende samarbeid midt på 1940-tallet, hadde de spilt sammen svært sjelden. Jazzklubben forsynte dem med det beste kompet som kunne oppdrives: Bud Powell på piano, Charles Mingus på bass og Max Roach på trommer. Konserten ble en riktig turbulent affære. Parker og Dizzy var på det tidspunktet nærmest uvenner. Parkers interesse for gjenmøte med Dizzy avspeiles vel i at han like godt møtte opp uten instrument. Arrangørene greide å skaffe en plastikk-altsax fra ei lokal musikksjappe. Bud Powell kom direkte fra en serie elektrosjokkbehandlinger på Long Island Sanatorium og var full fra første låt.
Parker (..) møtte opp uten instrument. Arrangørene greide å skaffe en plastikk-altsax fra ei lokal musikksjappe. Bud Powell kom direkte fra en serie elektrosjokkbehandlinger på Long Island Sanatorium og var full fra første låt.
Roach og Mingus var tydeligvis de eneste som tok dette alvorlig, og Mingus hadde med seg en båndopptaker og tok opp hele konserten. Egentlig var hele bandet mest interessert i å følge med på boksekampen mellom Rocky Marciano og Jersey Joe Walcott på TV i baren rett over gata for Massey Hall. Denne kampen medvirka også til at publikumsframmøtet var heller labert, og de som var der, benytta pausen til å gå på baren med tv-overføringa og kom særdeles forfriska tilbake til andre sett.
Men for en musikk som ble spilt den kvelden! Både Dizzy og Parker hiver seg ut i fantasirike og ytterst swingende improvisasjoner. Bop-klassikere som Wee, A Night in Tunisia og Salt Peanuts blir framført med et usannsynlig driv og en helt uimotståelig temperamentsfull kreativitet. At de også kunne spille ballader med innlevelse og følelse, viser de i All The Things You Are.
Den store jazzpromotor Norman Granz mente at med litt bearbeiding kunne musikken utgis. Men da Parker forlangte ”one hundred thousand dollars in advance”, ble ikke det noe av
Opptaket Mingus gjorde, er ikke spesielt godt. Den store jazzpromotor Norman Granz mente at med litt bearbeiding kunne musikken utgis. Men da Parker forlangte”one hundred thousand dollars in advance”, ble ikke det noe av. Charles Mingus etablerte da sitt eget selskap, Debut, og ”Jazz at Massey Hall” ble selskapets første utgivelse. Parker opptrer som Charlie Chan på omslaget, for å holde advokatene unna. Han hadde jo kontrakt med et annet selskap.
Denne musikken er å få i flere utgaver i dag, både på CD og vinyl. Vanligvis kalles de The Quintet. Jazz at Massey Hall.
Men: Hvis du vil ha musikk som er mer direkte knytta til jula, kan du jo finne fram Wayne Shorters «Speak No Evil». Den er innspilt på sjølveste julaften 1964. Hvis stemningen blir noe laber utover julekvelden, vil disse musikerne garantert sørge for at formidabelt stemningsløft: Wayne Shorter, Freddie Hubbard, Herbie Hancock, Ron Carter og Elvin Jones!!
:
