9. SETT:

Krokofant med ny plate: 6

Trioen Krokofant kom nylig med sin sjette plate. Den første kom i 2014, og det kan være litt interessant å gå tilbake og se på forskjellige reaksjoner og samtidig huske at på dette tidspunktet var Krokofant relativt ukjent utafor en indre krets. Dette skreiv jeg om debutplata vinteren 2014 i serien «Månedens plate» på hjemmesida til Kongsberg Jazzfestival:

Kongsbergmusikerne Tom Hasslan (gitar) og Axel Skalstad (trommer) har lenge gjort seg sterkt bemerka i sitt hjemlige miljø under navnet Krokofant. Til Kongsberg Jazzfestival i 2012 fikk de med seg saksofonisten Jørgen Mathisen, og de tre holdt en forrykende konsert i Smeltehytta. Dermed begynte turen ut av hjembyen for alvor, og trioen blir nå i stadig økende grad lagt merke til i det norske musikkmiljøet. I vinter kom så debutplata, og vi som har hørt disse musikerne live mange ganger, fikk bekrefta at den energien og vitaliteten de utstråler fra scenen, er det fullt mulig å gjenskape på plate. Krokofant har et uttrykk som treffer både rockefolket og frijazzerne, og jazz-rocknostalgikerne med platehylla full av McLaughlinplater humrer også fornøyd. Her er det et vell av saftige Mahavishnuaktige gitarriff, masse heftig og fett saksofonspill og et rumlende og ramlende og spenstig trommespill. Tette, arrangerte partier avlevert med usvikelig presisjon og temperament avløses av illsinte soloer. Og for å vise at de kan mer enn å fyre løs, avslutter de plata med et langt, langsomt, skimrende og lyrisk spor. «Ein sterk platedebut», slo Roald Helgheim fast i Dagsavisen, og han var ikke den eneste fornøyde anmelderen. I den svenske «Tidningen Kulturen» slår anmelderen Peter Sjöblom fast at Krokofant er den manglende « länken mellan Morphine, Brötzmann og King Crimson!» Den danske kritiker Niels Overgård skriver: «Med et hæsblæsende og disciplinered udtryk sender Krokofant en seriøs omgang med progressiv rock a la King Crimson iblandet Peter Brötzmanns frie vildskab ud i hovederne på os. Det er særdeles vildt og dejligt.»

Platedebuten ble umiddelbart fulgt opp med festivalkonsert på Kongsberg Jazzfestival og klubbkonsert hos Jazz Evidence. Siden har de spilt rundt omkring både på små og store scener, både på klubber og festivaler. På Kongsberg Jazzfestival har de spilt flere ganger med gjester – med Mats Gustafsson, med Kjetil Møster og Erlend Slettevold og nå nokså nylig med Ingebrigt Håker Flaten og Ståle Storløkken. Selvfølgelig har de spilt flere ganger hos Jazz Evidence, de siste gangene med Storløkken og Håker Flaten. De er tilbake hos oss – som trio – 3. desember.

Debutplata ble fulgt opp av nye plater, og de ble alle tatt svært positivt imot, både av kritikerne og publikum. Platene nummer fire og fem er med kvintetten med Storløkken og Håker Flaten, og nødvendigvis låter de noe annerledes, men temperamentet og den fryktinngydende energien er der fremdeles – selvfølgelig. Så kommer altså plate nr.  6 nå i vinter, og vi er tilbake til den originale trioen. La oss slå det fast med en gang: Dette er ei aldeles fantastisk plate! Det virker som å gå tilbake til trioformatet har gitt trioen ny energi. I hvert fall er det noe som er annerledes. Jeg nevnte for Tom Hasslan at jeg syntes at noe var annerledes, men kunne ikke peke på hva. «Jeg syns også noe er annerledes», svarte Tom. «Hva da?» spurte jeg. «Det veit jeg ikke», var svaret fra Tom. Kanskje det å spille som trio har frigjort noe hos musikerne, dessuten betyr det nok mye at de har spilt så mye sammen i flere år. Anmelderen i Jazznytt, Jacob Holm-Lupo, er inne på noe: «Det skal sies at hele trioen opererer som en organisk enhet på skiva, slik at hver instrumentalist til enhver tid først og fremst tjener et overordnet mål, som kan beskrives med ett ord: driv». Tom Hasslan er på mange måter navet i trioen. Han skriver det meste av musikken og er sentral med sitt solospill. Jeg syns soloene hans er velformulerte og nærmest arkitektoniske i oppbygging – samtidig som energien og spontaniteten fortsatt er der. Anmelderen i Jazznytt er inne på noe av det samme: «Som solist er Hasslan aldri et «show off», men jobber utfra klare, tematiske idéer som gradvis utbroderes». Han «utforsker spenningen mellom formalisme og frihet i sine improvisasjoner».

Nå vil jeg understreke at de to andre i Krokofant er helt avgjørende for det gode resultatet. Saksofonist Jørgen Mathisen bidrar både med rytmiske riff og med kraftfulle soloer, og Axel Skalstad er den beste trommis man kan tenke seg i et band av denne typen.

Med denne plata har Krokofant tatt mange skritt videre. Det er ikke lenger så opplagt å sammenlikne trioen med andre band, slik som i begynnelsen av denne teksten. Krokofant har definitivt sin egen identitet. Men det er fremdeles «særdeles vildt og dejligt».

Til slutt må det nevnes at platecoveret er svært delikat designa av Maria Risa Bornes. Det er mange fordeler med LP-plater. En av dem er at formatet innbyr til utsøkt designkunst.

.

:

: