TORS HJØRNE

«Skriftlige streiftog i jazzens mangfoldige verden»

.

12. SETT:

Jazz og litteratur

Mange forfattere er interessert i jazz, og mange skriver om jazz og jazzmusikere også. Både Hans Børli og Harald Sverdrup har fine dikt om Louis Armstrong. Jan Erik Vold har både skrevet om jazz og opptrådt med jazzmusikere. Ketil Bjørnstad har skrevet ei hel bok (ganske tynn, riktignok, men likevel…) om «Belonging», den velkjente plata med Keith Jarrett og Jan Garbarek. Og det er mange flere.

Her skal vi se nærmere på Olav Angell (1932 – 2018.) Han var født i Trondheim, men skulle etter hvert bli en sentral figur både i det litterære miljøet og i jazzmiljøet i Oslo. Han var president i Norsk Jazzforbund, redaktør for diverse jazzblader og en flittig jazzkåsør i NRK.

I 1975 var han redaktør for boka «Jazz i Norge» sammen med Einar Økland og Jan Erik Vold. I 1968 publiserte han i tidsskriftet Profil noen jazztekster som det virkelig swinger av. Her beskriver han egne opplevelser fra jazzmiljøet i Oslo i 1950-åra. Disse tekstene ble seinere en del av boka «Dig»(1970).

Her skriver han om sin første jazzkonsert – på Bislett stadion av alle steder, i kjølig aprilvær. «Pianisten Dick Hyman måtte varme fingrene med fyrstikker før han våget seg bort i tangentene». Han er opprørt etter en konsert med Billie Holiday. Hun «var så børsten at hun måtte bruke mikrofonen som krykke… og var bare et ekko, en forvrengning av storheten på dødsskivene fra før krigen med Teddy Wilson og Lester Young». «Vi forbannet det samfunnet som hadde tatt livet av henne».                                                                                                      

Kostelig er skildringa av en busstur til Arvika for å kjøpe jazzplater. I Oslo var det «nesten bare Book Jensen-plater å oppdrive». «Bussen var full av husmødre fra Kampen og Briskeby som skulle kjøpe ananas og se Tatt av vinden med Clark Gable, men vi styrtet rett bort til Hagströms skivaffär». Og så begynte raidet. «Et årsbudsjett for en mindre landkommune gikk med på en time og Hagström fikk råd med ny Volvo, dammsugare, tvättmaskin og landstuga den høsten». «Vi satt i baksetet under et berg ananasbokser og nøtteposer og tviholdt på dyrgripene og sang saksekoret fra Four Brothers med Renat fra Systembolaget mens sjåføren fikk sammenbrudd og holdt på å kjøre utfor riksvägen».

I desember 1959 var den store saksofonisten Stan Getz i Oslo. Olav Angell var satt til å passe på Getz, så han ikke pådro seg forkjølelse i førjulsslapset, at han var på rett sted til rett tid osv. 

Da de en time før konserten ankommer universitetets Aula, er Angell fullstendig utkjørt og setter seg på bakerste benk. Getz finner fram saxen: «Foroverbøyd med smale lepper om munnstykket, trykker inn ventilene i hurtig tempo, fukter leppene, slipper forsiktig luft inn i instrumentet for å varme metallet, justerer skruen i flisa».  

«Men så kommer den, først lavt, forsiktig, listende, så stiger den og utvider seg. Den guddommelige tonen fyller rommet. Stan stiger ned trinnene med langsomme føtter, kommer ut på gulvet, langsomt, gjør en pause mellom stegene, fortsetter ned midtgangen, rett imot meg med instrumentet løftet og «It might as well be spring» ut av åpningen, en ballade som får trettheten til å fordampe. The Sound, Sølvtonen, lange sammenhengende klangsekvenser, blomsterduft og honning, vårluft og bris fra en fjern fjellbekk. Først etterpå merket jeg tårene».

.

……….

……….

……….

11. SETT:

En kirkegård det swinger av

På Nørrebro i København ligger Assistens kirkegård. Den ble anlagt i 1760 langt ute på landet fordi kirkegårdene i København ikke hadde plass til alle som skulle begraves. I begynnelsen av 1700-tallet døde nemlig veldig mange københavnere på grunn av en fryktelig pest, så byen trengte en assisterende kirkegård.

Etter hvert har kirkegården blitt et sted der folk går tur, som i en hvilken som helst park.  Allerede på H. C. Andersens tid gikk folk på tur her, leste på gravsteinene, «satte seg i gresset, spiste av sin matkurv og drakk sin snaps til» (H. C. Andersen i novella «Portnøglen», 1872.) H.C. Andersen er sjøl gravlagt på Assistens kirkegård, sammen med mange andre kjente dansker, som Søren Kierkegaard og forfatterne Martin Andersen Nexø og Hans Scherfig.

Men det som interesserer oss spesielt i vår sammenheng, er at på et bortgjømt hjørne ligger flere kjente jazzmusikere gravlagt. På folkemunne kalles dette nokså avgrensa området for «Jazz-øen».

Her finner vi de kjente, amerikanske jazzmusikerne Ben Webster, Kenny Drew og Richard Boone. Alle disse bodde mange år i Danmark.

København ble på 1950-60-tallet av mange utropt til Europas jazzhovedstad. Mange kjente musikere bodde kortere eller lengre tid i byen, f.eks.  Stan Getz og Dexter Gordon. Dexter bodde i København i hele 15 år før han vendte tilbake til USA. Han ble en riktig københavner, bodde i Valby og sykla rundt i byen på en typisk københavnersykkel – meget enkel og svartlakkert. Han ble ganske god i dansk, og han høres på liveopptak at «Nu ska’ vi ha en lille pause». Disse musikernes gravsteder er ikke akkurat prangende, men noen har i hvert fall fått en tekst på gravsteinen. På steinen til Kenny Drew står det: «His music will live on». Pianisten og skuespilleren Ole Nezer ligger også på «Jazz-øen», og på hans gravstein er det hogd inn en vignett som forestiller et flygel samt «Er gået til de evige jazzmarker».

Etter en omflakkende og rotløs musikerkarriere slo Ben Webster seg ned i København i 1969. Da var han 60 år, og det blir sagt at når han flytta inn i en leilighet med utsikt over Søerne, var det første gang han bodde så permanent at han kunne sette navnet sitt på døra. At Ben Webster fikk en vei i København oppkalt etter seg, viser med all tydelighet at københavnerne satte pris på han.

Men det er ikke bare musikere som har «Jazz-øen» som endestasjon. Her ligger også Kay Sørensen – eller JazzKay som han ble kalt. Han dreiv Jazzhus Montmartre i den perioden det lå i Nørregade.

I kommende sett i ‘Tors hjørne’ blir det mer både om Ben Webster og om den store betydningen Jazzhus Montmartre hadde i dansk og europeisk jazz.

Avslutningsvis må det nevnes at en gjeng jazzmennesker fra Kongsberg – som jeg er så heldig å være en del av – ved flere anledninger har besøkt «Jazz-øen» og har med stort alvor og med høytid i sinnet utbragt en (?) skål i Gammel Dansk for disse enestående musikerne; som alle har gitt oss så store gleder og bidratt til at det er levelig på denne kloden.

.

10. SETT:

På streiftog i platehylla

Med dagens tekst introduserer jeg et nytt, fast innslag i «Tors hjørne», nemlig omtale av plater. Under vignetten «På streiftog i platehylla» kommer jeg både til å skrive om nye plater og om tidligere utgivelser.

Aller først vil jeg sterkt anbefale den helt ferske plata til Kjetil Mulelid Trio: «And Now». Den bekrefter det inntrykket vi fikk på konserten på Energimølla for noen dager siden at denne trioen er helt i toppsjiktet. Vi som var på konserten, ble helt overvelda av den kraftfulle, og særdeles uttrykksfulle musikken. Den kom som bølger innover oss og var både varmt poetisk og pågående ekspressiv, og innimellom kunne vi fornemme en viss melankoli og streif av norsk tradisjonsmusikk.  Og mye mer… Kjøp plata!

Men det var egentlig ei helt annen plate jeg hadde tenkt å skrive om, en av jazzens virkelige klassikere:  Charles Mingus’»Mingus Ah Uhm». Da må vi noen år tilbake i tida, til 1959.

1959 er jo et helt spesielt år i jazzplatesammenheng. I tillegg til Mingus’ mesterverk  kom både Miles Davis’ ”Kind of Blue”, John Coltranes ”Giant Steps”, Dave Brubecks ”Time Out” og Ornette Colemans “The Shape of Jazz to Come” dette året! Dette er plater som har den samme posisjon i jazzen som Shakespeare og Ibsen har i litteraturen.

På Mingus Ah Um” møter vi den intenst hardswingende Mingus der den ekstatiske kirkemusikkens påvirkning er tydelig i ”Better Get It In Your Soul”. Her er det en kraft og en lidenskapelig vitalitet som hos få andre. Men vi møter også den Mingus som hyller saksofonisten Lester Young med den sviende vakre balladen ”Goodbye Pork Pie Hat», og vi møter den politisk engasjerte Mingus med sin ”nidvise” om Orval Faubus, den berykta guvernøren i Arkansas : ”Fables Of Faubus”. På denne plata har Mingus med seg noen av sine nærmeste medarbeidere gjennom flere år: Trombonisten Jimmy Knepper, saksofonisten Booker Ervin og – ikke minst! – trommeslager Dannie Richmond.

Charles Mingus lagde flere fine plater i 1959. Prøv ”Blues and Roots” f. eks.! Det spørs om ikke dette var Mingus’ sterkeste periode, fra 1959 og noen få år framover – til og  med Europaturneen i april 1964  – med Eric Dolphy om bord!

«Mingus Ah Uhm» fins i dag både på vinyl og som cd.

.

.

.

9. SETT:

Krokofant med ny plate: 6

Trioen Krokofant kom nylig med sin sjette plate. Den første kom i 2014, og det kan være litt interessant å gå tilbake og se på forskjellige reaksjoner og samtidig huske at på dette tidspunktet var Krokofant relativt ukjent utafor en indre krets. Dette skreiv jeg om debutplata vinteren 2014 i serien «Månedens plate» på hjemmesida til Kongsberg Jazzfestival:

Kongsbergmusikerne Tom Hasslan (gitar) og Axel Skalstad (trommer) har lenge gjort seg sterkt bemerka i sitt hjemlige miljø under navnet Krokofant. Til Kongsberg Jazzfestival i 2012 fikk de med seg saksofonisten Jørgen Mathisen, og de tre holdt en forrykende konsert i Smeltehytta. Dermed begynte turen ut av hjembyen for alvor, og trioen blir nå i stadig økende grad lagt merke til i det norske musikkmiljøet. I vinter kom så debutplata, og vi som har hørt disse musikerne live mange ganger, fikk bekrefta at den energien og vitaliteten de utstråler fra scenen, er det fullt mulig å gjenskape på plate. Krokofant har et uttrykk som treffer både rockefolket og frijazzerne, og jazz-rocknostalgikerne med platehylla full av McLaughlinplater humrer også fornøyd. Her er det et vell av saftige Mahavishnuaktige gitarriff, masse heftig og fett saksofonspill og et rumlende og ramlende og spenstig trommespill. Tette, arrangerte partier avlevert med usvikelig presisjon og temperament avløses av illsinte soloer. Og for å vise at de kan mer enn å fyre løs, avslutter de plata med et langt, langsomt, skimrende og lyrisk spor. «Ein sterk platedebut», slo Roald Helgheim fast i Dagsavisen, og han var ikke den eneste fornøyde anmelderen. I den svenske «Tidningen Kulturen» slår anmelderen Peter Sjöblom fast at Krokofant er den manglende « länken mellan Morphine, Brötzmann og King Crimson!» Den danske kritiker Niels Overgård skriver: «Med et hæsblæsende og disciplinered udtryk sender Krokofant en seriøs omgang med progressiv rock a la King Crimson iblandet Peter Brötzmanns frie vildskab ud i hovederne på os. Det er særdeles vildt og dejligt.»

Platedebuten ble umiddelbart fulgt opp med festivalkonsert på Kongsberg Jazzfestival og klubbkonsert hos Jazz Evidence. Siden har de spilt rundt omkring både på små og store scener, både på klubber og festivaler. På Kongsberg Jazzfestival har de spilt flere ganger med gjester – med Mats Gustafsson, med Kjetil Møster og Erlend Slettevold og nå nokså nylig med Ingebrigt Håker Flaten og Ståle Storløkken. Selvfølgelig har de spilt flere ganger hos Jazz Evidence, de siste gangene med Storløkken og Håker Flaten. De er tilbake hos oss – som trio – 3. desember.

Debutplata ble fulgt opp av nye plater, og de ble alle tatt svært positivt imot, både av kritikerne og publikum. Platene nummer fire og fem er med kvintetten med Storløkken og Håker Flaten, og nødvendigvis låter de noe annerledes, men temperamentet og den fryktinngydende energien er der fremdeles – selvfølgelig. Så kommer altså plate nr.  6 nå i vinter, og vi er tilbake til den originale trioen. La oss slå det fast med en gang: Dette er ei aldeles fantastisk plate! Det virker som å gå tilbake til trioformatet har gitt trioen ny energi. I hvert fall er det noe som er annerledes. Jeg nevnte for Tom Hasslan at jeg syntes at noe var annerledes, men kunne ikke peke på hva. «Jeg syns også noe er annerledes», svarte Tom. «Hva da?» spurte jeg. «Det veit jeg ikke», var svaret fra Tom. Kanskje det å spille som trio har frigjort noe hos musikerne, dessuten betyr det nok mye at de har spilt så mye sammen i flere år. Anmelderen i Jazznytt, Jacob Holm-Lupo, er inne på noe: «Det skal sies at hele trioen opererer som en organisk enhet på skiva, slik at hver instrumentalist til enhver tid først og fremst tjener et overordnet mål, som kan beskrives med ett ord: driv». Tom Hasslan er på mange måter navet i trioen. Han skriver det meste av musikken og er sentral med sitt solospill. Jeg syns soloene hans er velformulerte og nærmest arkitektoniske i oppbygging – samtidig som energien og spontaniteten fortsatt er der. Anmelderen i Jazznytt er inne på noe av det samme: «Som solist er Hasslan aldri et «show off», men jobber utfra klare, tematiske idéer som gradvis utbroderes». Han «utforsker spenningen mellom formalisme og frihet i sine improvisasjoner».

Nå vil jeg understreke at de to andre i Krokofant er helt avgjørende for det gode resultatet. Saksofonist Jørgen Mathisen bidrar både med rytmiske riff og med kraftfulle soloer, og Axel Skalstad er den beste trommis man kan tenke seg i et band av denne typen.

Med denne plata har Krokofant tatt mange skritt videre. Det er ikke lenger så opplagt å sammenlikne trioen med andre band, slik som i begynnelsen av denne teksten. Krokofant har definitivt sin egen identitet. Men det er fremdeles «særdeles vildt og dejligt».

Til slutt må det nevnes at platecoveret er svært delikat designa av Maria Risa Bornes. Det er mange fordeler med LP-plater. En av dem er at formatet innbyr til utsøkt designkunst.

.

.

.

……………

8. SETT: Jazz Evidence med kvalitetsprogram for vinter og vår 2025

Jazz Evidence fortsetter å skjemme bort sitt publikum. Programmet for vinteren og våren 2025 er prega både av variasjon og bredde, og fortsatt stiller klubbens programmakere absolutte krav til kvalitet.

Vi vil få høre veteraner som Kjell Gunnar Hoff og Petter Wettre, helt unge musikere som Botafogo, Åker Trio og Woodnote, og noen midt imellom – som Kjetil Mulelid, Hedvig Mollestad, Flukten og Susanna Wallumrød.

De som øsker seg litt ukonvensjonell musikk, bør komme på konserten med Axel Skalstad og Håvard Aufles, de som gjerne hører musikk som er litt mer midtstrøms, får Kjell Gunnar Hoff med den glimrende vokalisten Helle Brunvoll samt saksofonisten Petter Wettre.

Ønsker du musikk med litt trøkk og preg av rockefot, kommer du på konsertene med Gard Nilssens Bushman’s Revenge og Hedvig Mollestads Weejus Både Flukten og Kjetil Mulelid Trio spiller musikk som appellerer til absolutt alle med et visst lyttetalent. Den sensasjonelt fine musikken Susanna Wallumrød presenterer på plata «Meditations on love», får vi høre i mars.

En annen måte å vise fram de unge lovende på, er å la dem få spille 15 – 20 minutter før hovedbandet entrer scenen, så i vinter vil gitaristen Albert Baker og Åker Trio være forband for sine litt mer kjente kolleger.

Som alltid vil klubben avslutte vårterminen med en «Kongsbergkveld». Det har blitt tradisjon at da spiller Kongsberg Storband det første settet, og et band med lokal tilknytning etter pausen. I år er det Kongsberg-bassisten Gunnar Nilsen som får æren og gleden av å avslutte sesongen med sin glimrende kvintett.

Da treffes vi på konsert! Vi gleder oss til kommende musikkopplevelser!

:

:

…………

7. SETT: Bill Evans i Kongsberg Kino

Det fins store mengder konsertopptak fra Kongsberg Jazzfestivals lange historie, men bare noen ørsmå drypp har blitt utgitt.

Det siste året har dette endra seg. Festivalen har involvert seg aktivt for å få ut noe av denne flotte musikken til allmennhetens glede. Tidligere i år kom det ut plater med Svein Finnerud Trio og Nipe Nyrén i samarbeid med Christer Falck.

Det er selvfølgelig mye mer komplisert å avklare alle spørsmål omkring rettigheter og den slags med utenlandske musikere i det internasjonale toppsjiktet.

Derfor er det en stor begivenhet når produsenten Zev Feldman og plateselskapet Elemental nå har gitt ut albumet BILL EVANS IN NORWAY. THE KONGSBERG CONCERT. 

Plata ble lansert på Record Store Day den 29. november i år. Her får vi presentert den musikken Bill Evans (flygel), Eddie Gomez (bass) og Marty Morell (trommer) spilte i Kongsberg kino fredag den 26. juni 1970. Og for en musikk! Her møter vi både den introverte, lyriske og ettertenksomme Bill Evans og den mer utadvendte og swingende og godlynte versjonen. Vi hører kjente jazzlåter som Autumn Leaves og Come Rain or Come Shine og noen mer ukjente, samt Miles Davis-komposisjonene So What og Nardis. Samspillet mellom de tre musikerne er helt perfekt; dessuten kan vi merke oss at bassisten Eddie Gomez har flere flotte soloer. Publikum er selvfølgelig vilt begeistra, og stemningen i Kongsberg kino denne fredagen var virkelig både varm og hjertelig. – Opptaket er helt perfekt.

Jeg har foreløpig bare sett vinylversjonen av denne utgivelsen. Den består av to plater samt et fyldig hefte. Her finner vi artikler om Bill Evans og intervjuer med medspillerne Eddie Gomez og Marty More. Et par av dagens pianomestere – Aaron Parks og Craig Taborn – skriver om hva Evans har betydd for dem. Ekstra interessant er et intervju journalisten og jazzmennesket Randi Hultin gjorde med Evans dagen etter konserten. Ellers reflekterer den norske pianisten Roy Hellvin over sin konsertopplevelse. Han var 26 år da han satt blant publikum på denne konserten. Kveldens lydtekniker – Kristian Ludvik-Bøhmer – redegjør inngående for hvordan opptaket ble gjort på en bærbar lydmikser.

Det er ikke til å unngå at jeg slipper fra meg noen vemodige sukk når jeg hører denne musikken fra Kongsberg kino. Så mye fantastisk og eventyrlig musikk som ble skapt i dette rommet – et rom som virkelig hadde særpreg og egenart. Tragisk og trist at det er en tilbakelagt æra.

Denne utgivelsen ble helt nylig anmeldt i det engelske jazzmagasinet Jazzwise, og ble belønna med fire stjerner (= Excellent). Etter stjernene har redaktøren føyd til RECOMMENDED. Mot slutten av anmeldelsen står det «Once again producer Zev Feldman and his team at Elemental have uncovered a marvellous aural document and applied their usual meticulous production values to create a valuable addition to the Evans library.»

Jeg går ut ifra at du ikke lenger er i tvil om hva som blir din julegave til dine venner. (Og skulle du ha noen uvenner, gi dem et eksemplar også, så er det uvennskapet kjapt blåst bort!)..

.

……..

6. SETT: Julemusikk

Desember er her, julemåneden som for mange er tida for hyggelig og meningsfullt samvær med familie og venner, men som også er høysesong for sentimentalitet og selektiv nostalgi – i selsom blanding med en etter hvert temmelig uspiselig kommersialisme.

Dette preger selvfølgelig også mye av den såkalte ”julemusikken”. Årlig kommer det plater og det spilles konserter som er passe glatte og salgbare. Heldigvis fins det unntak der julemusikkarven presenteres med både ærlighet og innlevelse.

Også jazzmusikere spiller julemusikk, og her til lands har vi flere fine eksempler på julejazz. Musikere som Gunnar Halle / Espen Eriksen, Trygve Seim / Andreas Utnem, Mathias Eick og Tore Johansen har alle lagd flotte plater med julemusikk. Bjørn Alterhaug har skrevet en fin The Christmas Song for Children of Thelonius Monk. Jeg har lyst til å  nevne Jul på sunnmørsk  spesielt.  Der utfolder den flotte vokalisten Siril Malmedal Hauge seg i spissen for en rekke musikere fra Sunnmøre. Tekstene er på sunnmørsk og det er mange imponerende oversettelser, f.eks. blir White Christmas til Eg håpe ho blir kvit i år. Den mest populære – i hvert fall mest solgte! – jazzjuleplata er nok Bugge Wesseltofts It’s snowing on my piano.

Men den opplagt mest rituelle handling en hardcore jazzfan kan foreta seg for å markere at jula er her, er – sånn litt utpå julaften – å hente fram Charlie Parkers utgave  av White Christmas. 1. juledag 1948 hadde Parker spillejobb på Café Royal Roost i New York. Musikken ble direktesendt på radio, og har seinere kommet ut i en rekke mer eller mindre lovlige utgaver.

Men også andre store jazzmusikere har spilt julelåter. Dexter Gordon har en strålende utgave av The Christmas Song på plata ”The Panther”.(1970). ( Men ligg for all del unna Have Yourself a Merry Little Christmas fra 1980!. Her er Dexter enten sørpe full eller i akutt pengenød. Sannsynligvis begge deler.). Noen vil sikkert ha mest sans for Gin for Christmas som Lionel Hampton spilte inn i 1939. (Den som kjenner litt til Ben Websters livsførsel, vil finne det helt naturlig at han er med på dette opptaket…)                

Men den beste musikken man kan spille i desember – som i alle andre måneder! – har selvfølgelig ingen verdens ting å gjøre med jula, men er høypotent jazzmusikk med temperatur og temperament, med fantasi, swing og uimotståelig energi. Derfor har jeg valgt som årets juleplate en av jazzhistorias mest kjente utgivelser. Den ble spilt inn den 15. mai 1953. Den første utgaven hette Jazz at Massey Hall; seinere har den også blitt utgitt som Quintet of the Year, og på flere utgaver er plateomslaget forsynt med tillegget The Greatest Jazz Concert Ever.

Den lokale jazzklubben i Toronto i Canada The New Jazz Society ønska å føre sammen igjen to av be-boppens skapere, Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Etter deres sensasjonelle og nyskapende samarbeid midt på 1940-tallet, hadde de spilt sammen svært sjelden. Jazzklubben forsynte dem med det beste kompet som kunne oppdrives: Bud Powell på piano, Charles Mingus på bass og Max Roach på trommer.  Konserten ble en riktig turbulent affære. Parker og Dizzy var på det tidspunktet nærmest uvenner. Parkers interesse for gjenmøte med Dizzy avspeiles vel i at han like godt møtte opp uten instrument. Arrangørene greide å skaffe en plastikk-altsax fra ei lokal musikksjappe. Bud Powell kom direkte fra en serie elektrosjokkbehandlinger på Long Island Sanatorium og var full fra første låt.

Roach og Mingus var tydeligvis de eneste som tok dette alvorlig, og Mingus hadde med seg en båndopptaker og tok opp hele konserten. Egentlig var hele bandet mest interessert i å følge med på boksekampen mellom Rocky Marciano og Jersey Joe Walcott på TV i baren rett over gata for Massey Hall.  Denne kampen medvirka også til at publikumsframmøtet var heller labert, og de som var der, benytta pausen til å gå på baren med tv-overføringa og kom særdeles forfriska tilbake til andre sett.

Men for en musikk som ble spilt den kvelden! Både Dizzy og Parker hiver seg ut i  fantasirike og ytterst swingende improvisasjoner. Bop-klassikere som Wee, A Night in Tunisia og Salt Peanuts blir framført med et usannsynlig driv og en helt uimotståelig temperamentsfull kreativitet. At de også kunne spille ballader med innlevelse og følelse, viser de i All The Things You Are.

Opptaket Mingus gjorde, er ikke spesielt godt. Den store jazzpromotor Norman Granz mente at med litt bearbeiding kunne musikken utgis. Men da Parker forlangte”one hundred thousand dollars in advance”, ble ikke det noe av. Charles Mingus etablerte da sitt eget selskap, Debut, og ”Jazz at Massey Hall” ble selskapets første utgivelse. Parker opptrer som Charlie Chan på omslaget, for å holde advokatene unna. Han hadde jo kontrakt med et annet selskap.

Denne musikken er å få i flere utgaver i dag, både på CD og vinyl. Vanligvis kalles de The Quintet. Jazz at Massey Hall.

Men: Hvis du vil ha musikk som er mer direkte knytta til jula, kan du jo finne fram Wayne Shorters «Speak No Evil». Den er innspilt på sjølveste julaften 1964. Hvis stemningen blir noe laber utover julekvelden, vil disse musikerne garantert sørge for at formidabelt stemningsløft: Wayne Shorter, Freddie Hubbard, Herbie Hancock, Ron Carter og Elvin Jones!!

.

.

…..

5. SETT: Wako – på konsert og plate

Konserten med WAKO på Energimølla sist onsdag ble den suksessen vi hadde håpa på. Fra første tone var stemningen tett, og atmosfæren av det gode slaget.  Publikumsframmøtet var bra, og kontakten mellom scene og sal ble fort etablert – og den holdt seg konserten igjennom.

De fire musikerne i WAKO er jo alle svært dyktige musikere, og de skriver også fine låter. Musikken veksler mellom intense og ekspressive strekk og inderlige og lyriske passasjer. Kjetil Mulelids flygeltoner er som bølger som veksler mellom flo og fjære. Alltid uttrykksfullt, og ofte med en litt vemodig undertone. Saksofonist Martin Myhre Olsen veit alt om hvordan man bygger opp en solo, hvordan han fra stille, reflektive fraser stiger opp mot temperamentsfulle uttrykk.  Hele tida gir det mening og skaper bilder hos oss som lytter.

Bassisten Bardur Reinert Poulsson er ikke bare den perfekte kompbassist, men spiller også overbevisende soloer – og samspillet med trommis Simon Olderhaug Albertsen kunne ikke vært bedre. Bandets trommeslager benytta anledningen til å hylle trommelegenden Roy Haynes med en lang og innholdsrik solo. Haynes døde dagen før konserten 99 år gammal.  For øvrig var trommis Simon akkurat det perfekte rytmiske navet i bandet.

Slike konsertkvelder skaper en ekstra god følelse i meg som arrangør. Før konserten er jeg alltid urolig for at det ikke kommer nok folk, men det gjør det vanligvis, i hvert fall nok til at det blir god stemning. Det gjør godt å se at både musikere og publikum er store smil etter konserten. «Vi hadde en storartet kveld på Jazz Evidence!» skriver saksofonist Martin til meg dagen etter konserten.

Bandet hadde med seg sin helt ferske plate «Evig Liv, Perfekt Orden». Den er bandets sjuende plate, og som de foregående er den helt uimotståelig bra! Jeg har så vidt fått hørt den et par ganger, og jeg kan i hvert fall slå fast at inntrykket fra konserten holder seg. Anbefales selvfølgelig på det sterkeste! Den fins både som CD og på vinyl. Forresten – jeg anbefaler alle de seks andre platene til Wako også!

De som var på konserten på onsdag, merka seg Kjetil Mulelids flotte flygelbehandling. Da må det nevnes at han kommer tilbake til Energimølla den 5. februar med sin egen trio. Virkelig noe å se fram til!

(ikke minst siden Åker Trio stiller som forband (red. anm.)

Sjekk ut Kjetil Mulelid Trio her:

………..

.

4. SETT: JazzCup – en jazzoase i København

Den som befinner seg i København og har lyst til å høre jazz, har mange muligheter. Her skal vi se på et av de mest populære spillestedene. Men JazzCup er ikke bare et spillested, men også en trivelig kafe og en plateforretning med et imponerende stort utvalg av jazzplater.

Når man entrer dette relativt beskjedne lokalet, kommer man først inn i en liten kaféavdeling. Her er det mulig å få kjøpt både øl og vin – ja til og med kaffe!

Mens man nyter det innkjøpte drikke, kan man la falkeblikket sveipe over kunsten på veggen, mens men ser fram til å fortsette innover i lokalet.

Et par-tre trinn opp, så er man i plateavdelingen. Her er det et enormt utvalg av plater – både CDer og vinyl. I det siste har JazzCup også fått en stort utvalg i brukt vinyl, så her er det bare å gi etter for jaktinstinktet!

Innehaveren av JazzCup – Søren Friis – er også mannen bak platemerket STUNT (sammen med Peter Littauer). STUNT gir ut veldig mye bra dansk jazz, og her er platene å få kjøpt. Er du heldig, møter du Søren Friis bak disken, og han er service personifisert! Men er du ute etter musikk av typen Ken Vandermark, Joe McPhee, Mats Gustafsson og Peter Brötzmann, finner du ikke den her. Denne typen musikk er nok langt utafor interessefeltet til Søren Friis og Peter Littauer. Dette reflekteres også i den musikken som presenteres når JazzCup blir konsertscene.

Hver fredag og lørdag ettermiddag stues skivehyllene sammen bak i lokalet og det settes fram stoler. Helt nederst ved vinduet mot Gothersgade, i kaféavdelingen, plasseres musikerne. Trangt blir det, og noe flygel er det selvfølgelig ikke plass til. Men et vanlig piano er fullstendig bra nok. Det sier seg jo sjøl at her er det ikke snakk om avstand mellom musikere og publikum, og det er nettopp mye av sjarmen og særpreget ved JazzCup som konsertsted. Musikerne og publikum er samme gjengen – som er her for å gledes over førsteklasses musikk.

For det spilles mye bra musikk på JazzCup, først og fremst av danske musikere, men det hender at utenlandske musikere også spiller der, kanskje særlig svenske musikere. 

Tidligere i høst hadde jeg – og tre andre jazzmennesker fra Kongsberg – gleden av å overvære to fine konserter på JazzCup, der vi særlig ble imponert over det fenomenale basspillet til Thomas Fonnesbæk – i sobert samspill med den eminente pianisten Søren Kristiansen.

Men som nevnt, musikk i retning frijazz og fri-impro hører du ikke her. Da bør du oppsøke Club Primi og Koncertkirken.

 I JazzCup er det plass til 80 publikummere, og siden konsertene er veldig populære, lønner det seg å være tidlig ute og helst ha kjøpt billett på forhånd, for her blir det vanligvis utsolgt.

Når det er jazzfestival i København ti dager i begynnelsen av juli, presenterer JazzCup to konserter hver dag!

…..

3. SETT: Den første norske LP-plata – pluss en

Vi hører stadig at plater og album er helt ute, men det er et faktum at det kommer nye plater i mengder, kanskje særlig plater med jazz. Men slik har det ikke alltid vært.

Hvis vi går tilbake til ca. 1960, ser vi at svenskene utgir mange jazzplater, både de små EP-ene og LP-er, mens det i Norge kom noen ytterst få, og ingen langspillere. Men i 1963 skjedde det! I november dette året gikk flere av landets sentrale grupper i studio og spilte inn nok musikk til å fylle en LP.

Gitaristen Thor Dynna hadde gode kontakter i Norsk Grammofonkompagni og fikk overtalt selskapet til å satse på dette prosjektet. Plata ble kalt «METROPOL JAZZ», fordi musikerne som spiller på plata ble alle forbundet med spillestedet METROPOL.  

Dette spillestedet lå sentralt i Akersgata i Oslo og begynte sin virksomhet den 9. januar 1960. Det fikk veldig stor betydning for jazzmiljøet, ikke bare fordi det ga mange spillejobber til norske musikere, men også fordi mange kjente, utenlandske musikere spilte der, som Stan Getz, Dexter Gordon og Bud Powell (fire dager!). Modernisten Cecil Taylors trio spilte der i seks dager og skremte virkelig publikum. «Sterkere kost har vel aldri vært servert fra noe skandinavisk podium», skrev Rolv Wesenlund i Dagbladet. Dessverre førte det store «jazzkrakket» i 1965 til at METROPOL – som de fleste andre norske jazzklubbene – stengte for godt etter vårsesongen. (Jazz Evidence overlevde «Jazzkrakket»!)

Men – tilbake til plata! Her får vi høre noen av datidas sentrale norske musikere og band. Trompeteren Rowland Geenberg var en veletablert musiker, og for øvrig bør trommis og bandleder  Karl Otto Hoff og pianisten Øistein Ringstad nevnes, og det svært populære trad – bandet Big Chief Jazzband.  Frode Thingnes, Egil Kapstad, Laila Dalseth og Karin Krog får vi også høre. Dessuten merker vi oss en 20-årig Jon Christensen på vei mot den internasjonale eliten. Saksofonisten Bjørn Johansen (23 år) dukker opp på to låter, og spillet hans forteller oss at han etter hvert skulle bli en av de fineste tenoristene vi har hatt i Norge. Bassisten Erik Amundsen spiller på fire av elleve spor, og han var et stort navn i Jazz-Norge på denne tida og en av de få norske musikerne med et navn i utlandet. Han ble i 1961 valgt ut til å delta i European All Star Band – som første norske musiker. «METROPOL JAZZ» er fremdeles av interesse – både historisk og musikalsk. Den er ikke å få i noen ordinær platebutikk, men kommer du over den i ei bruktsjappe, så er det bare å grabbe den til seg!

Men fra den første norske jazz-LP-en til den første LP i min platesamling. Det var en ti-tommer med kornettisten «Bobby Hacket and his jazz band». Plata heter «Coast Concert» og er innspilt i 1955.

Det hender fremdeles at jeg plukker fram denne plata og spiller den, kanskje først og fremst på grunn av Jack Teagardens suverene trombonespill og hans noe Texas-sløve sang på Basin Street Blues. Men også kapellmester Hacket er det fremdeles en fryd å lytte til, ja hele bandet er bra.                                 

Da kan jeg jo avslutte denne teksten med å nevne at min aller første jazzkonsert var med nettopp Jack Teagarden – i Nordstrandshallen i Oslo, av alle steder!

…..

2. SETT: «Mølla»

Det første settet i denne tekstserien handler om spillestedet til Jazz Evidence – EnergiMølla. Dette settet vil også handle om «Mølla».

Timevis med fantastisk musikk har kommet fra denne scenen. Mye av den er tatt opp, fint lite er utgitt og offentlig tilgjengelig, men vi har i hvert fall en utrulig duokonsert med Joe McPhee og Paal Nilssen-Love fra Kongsberg Jazzfestival i 2008. Den er utgitt på plateselskapet til Paal Nilssen-Love med tittel «Red Sky» (PNL016). Gjenutgitt i boksen «Candy» som inneholder 7 cd-er med denne formidable duoen (PNL029). Anbefales selvfølgelig på det sterkeste!

– Men det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om, er en film tatt opp 27. april 2022 med trioen Kongle Trio. Denne trioen vant Norsk Jazzforums konkurranse, Jazzintro,  i 2020 og fikk dermed turnere med støtte fra Norsk Jazzforum. Konserten på EnergiMølla var den siste i rekka, og Norsk Jazzforum var der og filma hele konserten. Det har blitt en strålende film som til fulle viser fram denne praktfulle trioen og som også får fram den helt spesielle «Mølla –atmosfæren». Trioen bestod av bassisten Øystein Skjelstad Østensen (han er fra Kongsberg), pianist Liv Andrea Hauge og trommis Veslemøy Narvesen.  Jo Vermund Svendsen og Sigurd Ytre-Arne har lagd filmen, og den perfekte lyden skyldes klubbens egen, dyktige tekniker, Christian Børke.

Se filmen her. Gled dere til halvannen times vellyd!

Det fins forresten enda en film med Kongle Trio på You Tube. Den 20. april 2020 – midt under Coronadvalen – ble en konsert strømmet fra Nasjonal Jazzscene Victoria. Se den også her!

Dessverre fikk ikke Kongle Trio gitt ut mange plater før den ble oppløst, men den konserten de gjorde i Molde 17. juli 2020, er utgitt på nydelig vinyl av Øra Fonogram (OF 194). Hør på den! Den er jo så bra!

………….

1. SETT: Spillestedet vårt

Da Energimølla fylte 20 år i 2022, skreiv brukerne av stedet noen tekster om sitt forhold til Energimølla i et lite hefte. Her kommer den teksten jeg skreiv:

JAZZMILJØET PÅ KONGSBERG OG ENERGIMØLLA.

Jazzklubben Jazz Evidence er en av landets eldste jazzklubber, med sammenhengende aktivitet i over 60 år. Den 29. oktober 1961 ble Jazz Evidence stifta på en hybel i Bergsbakken på Kongsberg av en kameratgjeng. Ferden fra Bergsbakken til Energimølla har vært en både brokete og fargerik ferd – prega av både oppturer og nedturer. De unge stifterne ville at klubben skulle være «seriøs», og ofte måtte et lite jazzinteressert publikum overhøre et foredrag før de kunne slippe seg løs på dansegolvet. For klubben arrangerte dansekvelder, som oftest for å unngå økonomiske problemer. I dag framstår Jazz Evidence som en rein konsertarrangør. Til og med på Jazzkaféene er publikum stille og lyttende.

Klubben har holdt hus i mange forskjellige lokaler fra sin spede begynnelse i Bergsbakken. Første arrangement var på Bykroa, kl. 19.30 den 15. november 1961. På programmet stod jazzkåseri av Per Ottersen. Bykroa på Gyldenløve hotell var i mange år klubbens faste tilholdssted, men mange husker også med glede konserter på Odd Fellow. De siste åra før klubben flytta til Energimølla, holdt klubben til på Bykroa. Sjøl om Bykroa var et bra spillested, hadde det sine mangler, og overgangen til Energimølla var et stort skritt i riktig retning for Jazz Evidence.

Det har nesten alltid vært tette band mellom Jazz Evidence og Kongsberg Jazzfestival. Festivalen ble arrangert av Jazz Evidence helt til Kongsberg Jazzfestival ble organisert som stiftelse. Festivalen i 1975 var den første festivalen uten klubben som arrangør.

Kongsberg jazzfestival har brukt en rekke forskjellige lokaler, men den nå nedlagte Kongsberg Kino var i en årrekke festivalens musikalske sentrum. Etter hvert som festivalen vokste, fikk den også behov for flere spillesteder, og den har presentert musikk på de forskjelligste steder, som Kongens Gruve, Byorkestrets Hus, Odd Fellow, Naufgården, Galleri Åkern, Smeltehytta, Howlidgården, Kongsberghallen, Kirketorget og flere av byens restauranter. Til og med den gamle kornsiloen på Sildetomta ble åsted for en konsert – som var svært minneverdig for de som var der! Men behovet for et spillested som kunne huse konserter nærmest døgnet rundt og hvor de forskjelligste stilarter kunne passe inn – og som lå sentralt og hadde «personlighet», vokste fram.

Og det var først og fremst jazzmiljøet i Kongsberg – med festivalsjefen Tore Flesjø i spissen – som var den drivende kraft for å få omgjort det gamle fabrikkbygget i Møllebakken til et moderne konsertlokale. De fikk god støtte fra enkelte lokalpolitikere. Energimølla ble formelt åpna som konsert – og kulturhus i oktober 2002, men jazzfestivalen tok det i bruk allerede på årets festival i juli. Den siste finpussen mangla kanskje, men festivalen gjennomførte hele ti arrangement der i løpet fire festivaldager. Tilbudet spente fra barnekonserter via improvisert dans til Peter Brötzmanns hemningsløse tentett.

Siden har Energimølla nærmest vært hjerte og nav i Kongsberg Jazzfestival. Hvert år blir det arrangert ca. ti konserter der, og mange av jazzens store stjerner har spilt der, som Barry Guy, John Scofield og Kenny Garrett. Men viktigere er det at så mye musikalsk «underskog» har sluppet til der; og alle – kjente og ukjente, unge og eldre – finner seg til rette og trivs i en sammenheng som både er seriøs og uformell. Den som blar igjennom gamle festivalprogram, vil gjenoppleve mengder av musikalske høydepunkter. Noen vil feste seg ved Alexander von Schlippenbachs Globe Unity Orchestra med to trommesett, flygel og en haug med musikere på den relativt vesle scenen. (Hvordan i all verden fikk de plass?) Andre husker det finurlige bandet Tys Tys fra København, Atomics mange konserter, de mange besøk av de svenske vennene Mats Gustafsson og Jonas Kullhammar, og ekstra mange vil smile nostalgisk ved tanken på konserten «Two bands and a Legend». De to banda var rockebandet Cato Salsa Experience og frijazztrioen The Thing, og legenden var ingen ringere enn Joe McPhee.  Noen (mange!) blir fuktige i øyekroken når de tenker på konserten med Jon Christensen, Bobo Stenson og Fredrik Ljungkvist i 2018 og tenker med vemod på at det var en av Jons aller siste konserter.  Festivalen har god nytte av et spillested som er så fleksibelt. Man kan sette fram stoler til et fåtallig publikum på såkalt «smale» konserter, og man kan slippe inn 3-400 stående publikummere til mer livlige nattkonserter.

Jazz Evidence forlot Bykroa og arrangerte sin første konsert på Energimølla fredag 6. september med bandet Shining. Den gang var Shining en akustisk kvartett med blant andre Kongsbergs Morten Qvenild på piano. Allerede samme høsten kunne publikum høre både Krøyt med Kristin Asbjørnsen, Gåte, Farmers Market, Petter Wettre og flere til. Kravet til kvalitet var tydelig, og programmeringa videre har vist at det kravet står ved lag. Jazz Evidence har presentert omtrent det som kan krype og gå av norske jazzmusikere i løpet av disse tjue åra. Mange stilarter har vært representert, også de smaleste. Noen musikere har vært her mange ganger. Her må en nevne bassisten Arild Andersen. Han trivs godt på Møllascenen, og publikum trivs med han. En gang han kom til Energimølla, utbrøyt han: «Dette er jo akkurat som å komme hjem!». For øvrig er det noen band og musikere som har vært innom flere ganger og som vi – både arrangører og publikum –  setter spesielt stor pris på, band som Atomic, Friends & Neigbors, Cortex, Waldemar 4, Mathias Eick, Helge Lien, Live Maria Roggen, Tine Asmundsen, Susanna Wallumrød,  Krokofant og mange flere. Men også utenlandske musikere har spilt hos Jazz Evidence i disse åra. Fra Sverige og Danmark kom  Esbjørn Svensson, Jonas Kullhammar, Mats Gustafsson, Bobo Stenson, Marilyn Mazur, Sinne Eeg, Carsten Dahl, Stefan Pasborg, Marie Bergmann – for å nevne noen. Mange vil huske med glede besøk av Joe McPhee, Peter Brötzmann, Michiyo Yagi, The Ex, Ken Vandermark – og flere til.

Energimølla er et hus med personlighet! Her er det atmosfære, sjarm og intimitet – og en sjelden  nærhet mellom musikere og publikum. Musikerne trivs veldig godt her, og de setter tydeligvis pris på et konsertsted som ikke er som alle andre steder. «Det er så fint å komme hit til Energimølla», sa Hilde Louise Asbjørnsen fra scenen. «Disse kulturhusa er jo like alle sammen!»Pianisten Ketil Bjørnstad er vant til de flotteste konsert – og operahus rundt om i verden, men første gangen han kom inn sidedøra på Energimølla, utbrøyt han med begeistring: «Dette er jo akkurat som i New York!». Siste gangen han var her, reiste verdensstjerna seg fra pianokrakken og fastslo at «dette har vært en stor opplevelse for meg».  Vokalisten Josefine Cronholm smilte fram et «Ah! Va’ mysigt!»  da hun kom opp i andre etasje.

Energimølla er ikke et fullkomment sted å arrangere konserter. Man kunne trenge mer plass. Spesielt kunne vi trenge et bedre musikerrom og bedre toalettforhold. Og de som jobber i huset, har ofte store vanskeligheter med å finne lagerplass. Det snakkes om ombygging og utvidelser, men slikt koster penger, så man bør nok ikke være altfor optimistisk. Men på tross av dette, musikerne syns det er bra og trivs på det vesle musikerrommet. «Det er alltid så bra her!» sa saksofonisten André Roligheten fornøyd fra sofakroken.

Energimølla har mange fordeler for arrangørene. Jazz Evidence er vant til at publikumstallet kan variere fra 15 til 90. Med litt smart møblering skal det mye til at det ser tomt ut. Husets egenart kan utnyttes. Det er fullt mulig å ha intimkonserter i andre etasje. Jazz Evidence har i flere år arrangert Jazzkaféer der. Tett og nært! At Jazzkaféene nå er flytta ned i hovedrommet, skyldes at de etter hvert ble så populære at det ikke ble plass til alle som ville lytte. Rommet nede kan også brukes på forskjellig vis. Jazzkaféne har musikerne på golvet ved den ene langveggen, og også enkelte konserter har vært arrangert med musikerne nede på golvet og ikke oppe på scenen. Fint med fleksibilitet!

For Jazz Evidence har Energimølla blitt akkurat det lune hiet vi trivs i og som gir oss inspirasjon til å arrangere gode konserter. Vi simpelthen elsker stedet!

Vi møtes på konsert!

Hilsen

Tor Dalaker Lund

………….

«TORS HJØRNE»: INTRO.

«Tors hjørne»er en slags fortsettelse av «Månedens plateanbefaling» som jeg hadde på hjemmesida til Kongsberg Jazzfestival for noen år siden, men «Tors hjørne» blir noe annerledes, og det vil dukke opp oftere enn hver måned.  Jeg kommer til å skrive om plater nå også, både nye og gamle, men jeg kommer til å skrive om andre emner også – som alle på et eller annet vis knytter seg til hva vi driver med i Jazz Evidence. Selvfølgelig blir det noe om konsertene våre, men jeg kan også godt tenke meg å skrive om konserter andre steder, ja til og med friske opp minnet om en utrulig konsert på 5E i Kødbyen i København for flere år siden, eller om konserter på jazzklubben på Sogn studentby med musikere som Jan Garbarek og Arild Andersen – fra langt tilbake til da jeg var student i Oslo. Kanskje kommer jeg til å skrive om spillesteder det er grunn til å besøke, som for eksempel Glenn Miller Café i Stockholm eller Dokkhuset i Trondheim. Jeg kan også tenke meg å prate med folk i jazzmiljøet som har interessante ting å fortelle. Det blir nok også plass til å anbefale bøker om jazz, musikerbiografier, tidsskrifter osv.

Men det mest opplagte å skrive nå, er en varm anbefaling av høstprogrammet til Jazz Evidence. Det fins ingen rasjonell grunn til å hoppe over en eneste en av disse konsertene! Allerede onsdag 28. august kommer gitaristen Karl Bjorå med sin sekstett. Denne konserten er fyldig omtalt i programoversikten; og det er alle de andre konsertene også.

Da gleder vi oss til å komme i gang med høstsesongen! Vi møtes på konsert!