20. SETT:

TREDJESLÅTTEN

Folk med en viss innsikt i landbruk, skjønner hva som ligger i begrepet ‘tredjeslåtten’.  Bønder som dyrker gras til fôr, slår gjerne en gang på forsommeren, og når graset har vokst til igjen, en gang til seinere på sommeren. Men under gunstige værforhold og på visse steder i landet, rekker noen også en tredje slått.  I 18. sett skreiv jeg om jazzplater som hadde kommet ut i løpet av de siste månedene, altså omtrent andreslåtten. Men etter at teksten var skrevet og publisert, kom det mange plater som jeg gjerne gjør folk oppmerksom på – så her kommer ‘tredjeslåtten’.

(spilleliste nederst på siden : )

.

Bjørn Klakegg: Old Folks ( bjk Music).  

Gitaristen Bjørn Klakegg er kjent fra flere band, som Out to Lunch og i nyere tid, Needlepioint. Han er en glimrende gitarist, men på Old Folks møter vi ei annen side ved Bjørn Klakegg. Hvis du liker tilbakelent, nær og varm vokal og setter pris på mange av jazzens standardlåter, låter som f.eks. «Old Folks», « A Nightingale sang in Berkeley Square»og «It Never Entered My Mind», da er dette plata for deg! ‘Årets juleplate’, skreiv Audun Vinger i anmeldelsen i Jazznytt. Det er den nok, men den er også ei typisk helårsplate!  

.

Karl Bjorå Trio: The Essence. (Sonic Transmissions)

Da har norsk musikk fått enda en ‘gitartrio’, og den hevder seg godt sammenlikna med f.eks. Hedvig Mollestad Trio og Bushman’s Revenge – og den skiller seg også tydelig fra dem. Sammen med Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Ole Mofjell (trommer) boltrer Karl Bjorå seg i et ytterst variert lydlandskap – rock, jazz (og frijazz!), americana og litt av hvert annet. Temperamentsfullt og pågående, men også ettertenksomt og reflekterende. Ikke et kjedelig sekund!  «File it left of free, right of rock» (Bandcamp). 

.

Maridalen & Lars Lillo-Stenberg: Fransk utgang. (Jazzland).

Lars Lillo-Stenberg har i mange år vært en av landets mest avholdte og populære artister. Trioen Maridalen har i løpet av få år inntatt en sentral posisjon i norsk jazz med sin lyriske og svært tiltalende kammerjazz. Sammen har de nå lagd ei plate som helt og fullt oppfyller de mest optimistiske forventninger.

.

Scheen Jazzorkester & Ståle Storløkken: Double Reality Beyond Space And time. (Grong).

Det er mange gode storband i Norge, og Scheen Jazzorkester – med base i Skien – er definitivt blant de beste. Bandet har på flere plater alliert seg med gjester, denne gangen har de tangentmester Ståle Storløkken med på laget. Resultatet er ei plate breddfull av velspilt og sprudlende musikk. Storløkken er den sentrale musikeren her, både fordi bandet spiller hans komposisjoner og fordi han er en så bra solist.

.

Juliana Venter & Rolf-Erik Nystrøm: Kassandra. (Grappa)

Er du lei av velregisserte og poserende popvokalister uten etternavn, skal du lytte til denne plata. Duoen tar utgangspunkt i tekster som for en stor del handler om kvinner. De kjenner ingen stilbegrensninger og utnytter til fulle de lydmuligheter som fins i den menneskelige stemme og i saksofonen. I sin anmeldelse av plata i Jazznytt skriver Tore Stavlund dette om duoens tolkning av Georg Trakls dikt ‘An Johanna: «Venter synger fram diktets bilder av gjenlyd av skritt i tomme smug, brune hager, blå skygger og vin og blod, det hele besunget med følsom artikulasjon og presis frasering i duo med effektfulle toner fra Nystrøms velutviklede palett». To sanger vi forbinder med Billie Holiday er også med på plata: «Without Your Love»  og «Gloomy Sunday». Siden Billie Holiday spilte inn «Gloomy Sunday» i 1941 har ingen framført den mer gripende enn det Juliana Venter gjør her. – På noen spor har duoen med seg Paal-Nilssen Love, Nils Økland, Mats Eilertsen og Rolf Wallin.

.

Bjørn Alterhaug Quartet: Blame It On My Age. (Losen)

Bassisten Bjørn Alterhaug har spilt en helt sentral rolle i norsk jazzliv i en årrekke – både som musiker og som jazzpedagog ved NTNU.   Han har nå passert de 80, men viser med denne plata at han fremdeles fortjener lytteres oppmerksomhet. Sammen med Tom Olstad (trommer), Erlend Vangen Kongtorp (sax) og Vigleik Storaas (piano) har han lagd ei nydelig skive som bør appellere til alle med sans for melodisk, swingende og  attraktiv jazz godt planta i arven fra be-bopjazzen.

.

Cortex & Hedvig Mollestad: Did We Really? (Sauajazz)

Hvordan blir et møte mellom kvartetten Cortex, med sin «avant-garde party music» og gitaristen Hedvig Mollestad , som boltrer seg i farvannet mellom jazz, rock, prog – og litt til? Mange vil ha skrudd forventningene svært høyt, og forventningene innfris! Så absolutt! Men kanskje på en litt uventa måte. Musikken er ikke så høylytt og buldrende som noen sikkert venter seg; den er mer tilbakeholden – med en slags ulmende og snikende energi. Istedenfor Led Zeppelinaktige riff og prog-rocksoloer som hos Mahavishnu Orchestra, minner Mollestad noen ganger mer om den atmosfæriske Terje Rypdal og stundom Bill Frisell. Men hun trøkker også til med noen snerr og vreng på gitaren. Helheten er suggererende og magnetisk.

.

NOT NORMAL: Modærn Qualitet. (Sauajaqzz).

Her kommer enda ei interessant plate fra det relativt ferske plateselskapet Sauajazz. Denne gangen møter vi trombonisten Emil Bø med et av hans mange prosjekter. Omgitt av noen av de mest framtredende yngre jazzmusikerne i Norge i dag, presenterer han en musikk som både river og røsker, men som også kan være nedpå. Jeg gir ordet til kritikeren Arild R. Andersen som anmeldte plata i Jazznytt: «En tørr, vuggende bassgang åpner for god saksofonsolisme som tar seg inn i intrikat og spenstig arrangement. Emil Bø gjør et strekk med dyriske trekk. Gneldrer, maler, knurrer og breker. Tyner instrumentet sitt for vekkende lyd. Han mestrer grepene. Dette er god leveranse, og jeg liker virkelig de forbausende vendingene musikken tar. Det ligger eventyrlighet i vekslingene mellom slentrende drag, glorete synth og lydpussigheter jeg kunne dratt på ferie sammen med».

.

Thomas Strønen: Time Is A Blind Guide: Off Stillness (ECM)

Trommeslageren, bandlederen og komponisten Thomas Strønen møter vi i mange sammenhenger med forskjellige musikalske uttrykk, men det er tydelig at en viktig del av hans musikkutfoldelse tenderer mot lyrisk og til dels meditativ musikk. På denne plata understrekes det av instrumenteringa: Flygel, fiolin, cello, bass – i tillegg til Strønens trommer. Denne levende, lyriske og vakre musikken griper umiddelbart tak i lytteren.

.

Arkeologisk seksjon:

Mot slutten av 2025 kom det et par plater som i tillegg til å inneholde flott musikk, er av spesiell historisk interesse.   Plateselskapet Jazzaggression holder til i Finland og drives av nordmannen Johan Fredrik Lavik. Han sporer opp gamle opptak som ikke har vært utgitt før, og han har dokumentert mye interessant og flott musikk av musikere som Christian Reim, Calle Neumann, Erik Andresen og flere. Nå har han kommet over to interessante opptak med trompeteren Ditlef Eckhoff.

.

Ditlef Eckhoff Kvintett: Studentbyens jazzklubb 28.4.68.

Sånn omtrent midt på 1960-tallet fikk vi det som i ettertid har fått betegnelsen ‘Det store jazzkrakket’. Svært mange spillesteder innstilte etter vårsesongen 1965, som f.eks. det helt sentrale ‘Metropol’ i Oslo. (Jazz Evidence overlevde krakket!).  Men musikerne var jo der, og de ville ha spillesteder, så noen jazzinteresserte studenter, med harstadværingen Steinar Kristiansen i spissen, starta jazzklubb i restauranten på Sogn studentby i Oslo. Den første konserten fant sted den 5. mars 1967.   (Jeg hadde hybel på Sogn i to og et halvt år og har med meg en rekke gode konsertminner fra jazzklubben der). – Den 28. april hadde trompeteren Ditleff Eckhoff med seg en ung Knut Riisnæs, pianisten Christian Reim og Tore Nordlie og Svein Christiansen på henholdsvis bass og trommer. Eckhoff var på denne tida en ledende musiker på den norske jazzscenen, og dette er musikk som det er vel verdt å lytte til! Vi får inspirerte soloer over et swingende komp i be-boptradisjonen. De som vill skaffe seg denne plata (og hvem vil ikke det!), bør skynde seg. Den er pressa i bare 350 eksemplarer. (Jeg har nr. 26). Plakaten som reklamerte for konserten, utgjør forsida på plateomslaget.

.

Ditlef Eckhoff Quartet: Dans min skygge.

Denne plata inneholder opptak gjort av NRK i november 1969. Plata er en ti-tommer og rommer ca. 16 minutter musikk. «Dans min skygge» er en originalkomposisjon av Eckhoff. For øvrig får vi høre kjente låter som «Gingerbread Boy» og «Don’t Blame Me», og Ivar Antonsen (piano), Sture Janson (bass) og Espen Rud (trommer) følger fint opp bandlederens glimrende trompetspill. Denne plata kan nok bli ettertrakta av samlere. Den er pressa i bare 35 eksemplarer! (Jeg er så heldig å ha nr. 6).

Disse to platene er viktige dokumenter, for mye av den gode jazzen som ble spilt på norske jazzscener i denne perioden, ble aldri innspilt. La oss håpe at Johan Fredrik Lavik og hans Jazzaggression kommer opp med flere godbiter.

.